Tornerose

I den røde rosenlund
hviler hun.
Hviler i sitt hvite hår.
Vår og vinter - hundre år
ventet hun den ene som
aldri kom.
Gamle, gamle Tornerose,
sover du fremdeles?

Snart er alt din sommer gav
blomstret av.
Og ditt første forårs venn
kommer aldri mer igjen
før din haves ville hekk
visner vekk.
Gamle, gamle Tornerose,
sover du fremdeles?

En gang stod han stum av rus
ved ditt hus.
Torner stengte for din grind,
og du slapp ham ikke inn.
Derfor står ditt rosenkratt
gudsforlatt.
Gamle, gamle Tornerose,
sover du fremdeles?

Er det ham din fattigdom
drømmer om?
Dit hvor dine roser sner
vil han aldri vandre mer.
I en annen dronnings land
hersker han.
Gamle, gamle Tornerose,
sover du fremdeles?

Om den store sødmestund
drømmer hun.
Akk, men livet går forbi
den som intet har å gi.
Øde står din have nu
stakkars du.
Gamle, gamle Tornerose,
sover du fremdeles?

Uten frukt og uten frø
må du dø.
Aldri mere blir du glad,
du som våren vandret fra,
og ditt hjerte brenner ned
uten fred.
Gamle, gamle Tornerose,
gråter du fremdeles

André Bjerke